Det hele begynte i vinter, da jeg fikk høre at det var mulig å kvalifisere seg til ungdoms-OL av treneren min i BK-Judo, Jon Brattlid. Fra da begynte jeg å trene og jobbe for å kvalifisere meg. Det ble bestemt at tre stykker skulle reise. Etter en lang periode med vurdering, måtte Fredrik Brenna-Lund og Tron Gubberud, som hadde ansvaret for uttaket ta et valg. Det ble Maja Lynge Christiansen fra Drammen, Vidar Lund fra Levanger, og meg selv, Per Anders Solberg Engelstad fra BK-Judo i Kongsberg. Dette valget ble tatt på grunnlag av internasjonale resultater, for min del først og fremst min sølvmedalje i Nordisk Ungdomsstevne.

Etter jeg hadde blitt uttatt, måtte jeg begynne å trene ennå mer. Vi fikk et treningsprogram for hver uke som består av:

3 judotreninger (2 i Kongsberg, 1 i Asker/Ippon)

1 O2-opptaks trening (jogging 1 time)

2 intervalltreninger i oppoverbakke

1-2 styrketreninger (på KMT)

Jeg har også reist på mange treningsleire og stevner i utlandet for å få erfaring. Disse fant sted i bl. a. Aalborg, Lund, Frövi, Landslagssamling i Bærum og selvfølgelig Viking Camp i Kongsberg. I tillegg til dette har jeg også gått på de undervannsrugby-treningene jeg har fått tid til.

Etter dette fikk vi et nytt foredrag av Finn Aamodt om treningsfilosofi/

basistrening/mål/krav/konsekvens. Her lærte vi mye om hva som skal til for å bli toppidrettsutøver. Dette ble etterfulgt av gruppearbeid, der hver gruppe skulle lage 6 ”spilleregler” for turen. Vi hadde på forhånd fått beskjed om å skrive opp noen momenter rundt dette. Før vi spiste middag fikk vi utdelt landlagsklærne og en bag til å ha de i. Vi fikk også pins til å bytte med andre land. Disse klærne måtte vi ha på helt fra åpningsseremonien til avslutningsseremonien.

Neste dag etter frokost presenterte hver gruppe de spillereglene vi hadde laget dagen før, og ble enige om felles spilleregler for hele gruppen. Brudd på disse reglene skulle først gå til hver idretts trener, og var overtredelsen alvorlig nok kunne det føre til direkte hjemsending og ingen støtte fra Olympiatoppen i fremtiden. Klokken 10.00 hadde vi basistrening med Fredrik Brenna-Lund som også jobber for Olympiatoppen i en slags sandkasse like ved Toppidrettssenteret. Treningen var veldig bra, og selvfølgelig var det oss judoutøvere som var flinkest =)!

Etter lunch samme dag hørte vi på et foredrag om doping/skadeforebygging/

kosthold/hygiene med Lars Kolsrud, hovedlege på Toppidrettssenteret.  Vi gikk bl.a gjennom hvordan en dopingtest foregår, og vi måtte fylle ut et skjema med de medisinene og kosttilskuddene vi bruker. Vi ble forklart mye om hva vi måtte passe oss for av mat og drikke, og vi ble informert om Legionærsyken. Etter foredraget hadde vi en judotrening med Tron Gubberud, som var den treneren som skulle være med til Spania. Det var kjempefint, for vi kjenner jo Tron godt fra før og liker ham veldig godt alle sammen. Vi måtte også levere inn et skjema der vi skrev hva vi hadde lært så langt. Håndballspillerene og judoutøverene var de eneste som greide å levere det i tide. Klokken 19.00 hadde vi en oppsummering og ble ønsket god tur.

Halv fire på lørdag var det vekking og vi måtte opp. Frokost spiste vi i bussen på vei til Gardermoen. Etter at alle hadde kommet på seg flyet, hadde vi bare en kort mellomlanding i Frankfurt, og så var vi i Valencia. Vi fikk utdelt deltagerpass, som vi måtte ha rundt halsen hele tiden. Ved å vise frem dette kom vi inn på arenaene, fikk utdelt gratis drikke og lunch osv. Så kjørte vi med buss gjennom ødemarken i tre timer, da en by plutselig dukket opp. Det viste seg heldigvis å være Murcia! Byen var kjempefin, men ingen turistby (jeg tror jeg møtte til sammen 5 stk. som kunne engelsk, inkl. de på hotellet) Så sjekket vi inn på det hotellet vi ble tildelt, Hotel Casa Emilio, et to-stjerners hotell med ”grei nok” standard. Også her delte Vidar og jeg rom. Vi fikk også utdelt en boks med endel nyttig utstyr, bl.a et kart over byen og et førstehjelpskrin.

Neste dag, søndag måtte vi (judoutøverene) tidlig opp for å jogge, etter påbud fra Tron. Vi kunne ikke vente til utpå dagen, for det er ikke sunt å jogge i over 40°C! Senere på dagen reiste vi til judohallen for å få sydd på merkene med Murcia 2001 og NOR på ryggen. Vi fikk forbud mot å sole oss før konkurransen, fordi man blir slapp av solen. Jeg liker det meste, men maten vi fikk servert på hotellet var ikke noe å skryte av, og heller ikke særlig næringsrik. Jeg skal ikke gå i detalj, men den var så trist at mange valgte å spise på ”Mac’ern” e.l (men er det noe sunnere, da?)

På kvelden var det åpningsseremoni. Det hele begynte med at alle de 4500 utøverene var samlet på en åpen plass ved selve stadion der seremonien skulle foregå. Vi byttet pins og snakket med de andre deltagerene. Fem jagerfly kom flyvende over oss i formasjon og laget mønstre med eksosen, bla. det spanske flagget. Så begynte selve åpningsseremonien, med parade, tenning av ilden, edsavleggelse og det hele. Vi ble servert musikk (spanske pop-artister), dans og taler (av bl.a  IOC president Jacques Rogge). Seremonien ble avsluttet med et fenomenalt fyrverkeri.

På mandag måtte vi også tidlig opp for å løpe, denne dagen med noe høyere tempo. Vi hadde også en judotrening på formiddagen, som vi fikk mye ut av. Vi fikk finpusset mye på tekninkkene. Kata-Guruma’en min begynner å bli bra, mener Tron. På ettermiddagen fikk vi tid til å se på noen av de norske friidretts-utøverene.

Neste dag var min konkurransedag. Da måtte jeg opp klokken halv seks for å rekke innveiing. Jeg var heldig som var såpass tidlig ute, for jeg trengte nesten ikke å stå i kø før jeg ble innveiet (på 71 kg). Klassen min begynte ikke før ca. 10.00, så vi fikk endel tid til å se på de andre klassene. Vidar og Maja kom også for å være med på oppvarmingen og se på.

Vi varmet opp i en hall med matter i 1. etage i judostadion. Der var det så varmt at man ”nesten” ikke trengte å gjøre øvelser for å varme opp. Men vi gjorde det allikevel… Vi hadde sett på den første kampen til min motstander fra Azerbajan. Han var ikke så høy, men tett og meget sterk, og sto utrolig støtt. Han var ikke et teknisk vidunder, men ingen greide å kaste ham. De bare ”prellet av”! Det angrepet han stort sett gikk inn på hele tiden var en slags yoko otoshi, som Tron etterpå karakteriserte som ”håpløst” eller noe liknende. Den azerbajanske judostilen er lik stilen til de andre østeuropeiske landene. De ”går og henger” veldig mye, og er gode på løftekast.

Da det var min tur til å gå kamp måtte jeg gå til en funksjomær og vise frem deltagerpasset. Så ble drakten sjekket, og vi fikk gå til mattearealet. Så ble vi kalt inn av dommeren, og kampen var i gang. Det var jeg som åpnet mest aktivt, mens han stort sett sto på en plass og ville bryte. Jeg hadde først et mislykket angrep, og vi havnet i ne-waza. Han prøvde å snu meg ved å dra meg mot seg selv, men greide ikke å få meg rundt. Jeg hadde ennå et angrep, denne gangen en kata-guruma jeg nesten fikk trukket igjennom. Så kom han med et håpløst yoko otoshi-angrep, som jeg parerte enkelt. Hele tiden ropte Tron at jeg måtte bevege ham. Det var enklere sagt en gjort. Han sto støtt som en bautastein! Allikevel fikk jeg et kjempebra angrep, en sumi gaeshi der han utrolig nok greide å snu seg over på knærne ved hjelp av en hånd før han landet. Kampen ble avgjort da han løftet meg og kastet meg på en te-guruma etter litt over 1 min. og 30 sek. Det var lengre enn de to andre norske deltagerene. Hvis jeg ikke tar helt feil gjorde jeg det bedre enn deltagerene fra Island, Danmark og Sverige også, fordi jeg endte et sted mellom 10. Og 18. plass. Finland derimot, gjorde det bra.

Fordi motstanderen min i den første kampen kom til semifinale, fikk jeg rekvalifisering. I rekval’en gikk jeg mot en fra Belgia. Det gikk ikke særlig bra. Etter 13 sek. kastet han meg på en slags kata-guruma. Han hadde hatt veldig uflaks i den første kampen sin, og var nok litt for god til å bli slått ut så tidlig. De to motstanderene mine endte på 5. og 7. plass. Tron mente at jeg kunne være fornøyd med den første kampen, med tanke på at det egentlig var jeg som hadde ”overtaket”. Jeg skadet tommelen min i den første kampen. Derfor fikk etter anbefalning fysioterapauten, Reidun Enehaug, som var med til å se på den. Jeg hadde skadet en sene i tommelen.

Neste dag var det Maja og Vidar’s tur til å gå kamp. Det gikk heller ikke særlig bra, selvom de gjorde en grei innsats. Maja tapte mot ei jente fra Sveits etter 1 min. på en tani otoshi, og Vidar tapte mot en russer etter 30 sek. på en ashi guruma. Senere på dagen fikk vi rapport fra Tron at det var oss fra Judo og turnjentene som hadde vist den beste oppførselen på turen. Det var fint å høre!

Det var utrolig varmt i Spania. Det var bra for meg, for jeg elsker sol og varme, men det var mange som klaget. Heldigvis kunne man få gratis kaldt vann, cola og aquarius på stadionene. Vi fikk også utdelt kort vi kunne bruke til å få gratis hamburger og drikke på McDonald’s. Disse var det ingen av oss som brukte, fordi det var et stykke å gå for å komme dit. Hver dag fikk vi også utdelt et lunchboks som inneholdt to små brød, skinke, ost, juice, frukt, og en liten sjokolade. Denne maten fikk vi hver dag, så mange ble ganske lei av det tørre, lyse brødet. Maja lengtet stort etter norsk grovbrød og brunost!

På torsdag fikk vi tid til å gå i byen og sole oss. Det var strenge regler for dette. Vi fikk ikke lov å gå noe sted alene, og skulle vi lengre enn bare den gaten der hotellet lå, måtte vi ha med oss en leder. Skulle vi reise for å se på f.eks friidrett måtte vi ringe Tron å si ifra, så han også kom dit. Vi (Tron, Maja, Vidar og meg selv) dro til et basseng som lå ved tennisanlegget for å nyte solen. På veien kjøpte Tron og jeg en slags sololje. Den virket bra… På veien tilbake holdt vi på å gå oss bort, men vi fant veien hjem til slutt. Vi så på friidrett også disse dagene, og Norge tok ett gull i lengde for jenter. I løpet av turen fikk vi som går på judo markedsført sporten vår godt. Nesten ingen av de andre i troppen visste hva judo var. Tron lærte bl.a en av håndballtrenerene en kveling, en hadaka jime, som han prøvde å ta Tron på hele tiden. Det ble mye moro, og mange begynte å ”digge” judo etter turen.

Om kvelden skulle avslutningsseremonien foregå. Etter at vi fikk sett en film fra OL’et, og ilden ble slukket og flagget senket, begynte en konsert. Den var med Blues Brothers Show, Boney M, og den spanske popstjernen Raúl, som tydeligvis var utrolig populær i hjemlandet. Det var et digert areale der alle deltagerene danset og hadde det gøy. Mange byttet t-skjorter og andre effekter. Jeg byttet t-skjorte med en fra Italia. Også denne gangen ble det hele avsluttet med et fyrverkeri. Fordi vi nå fikk lov å gå hvor vi ville bestemte noen andre og jeg oss for å dra ut og spise. Det ble en kjempefin kveld.

Den siste dagen, fredag, leide vi en buss og dro til Alicante, der vi koste oss på stranden hele dagen. Om kvelden skulle hele laget ut og spise. Vi hadde på forhånd skrevet oss opp på en liste de hadde hengt opp på hotellet. Vi kunne velge pizza, lasagne eller biff. Jeg hadde skrevet meg opp på biff og ante fred og ingen fare.

Lederene hadde på forhånd inmformert resturanten om hva vi skulle spise, både pizza og lasagne hadde de forstått fint, men de forstod hverken ”steak” eller ”beef”, så lederene viste ”oksehorn” med fingrene, og da forstod tydeligvis resturanten det, trodde de… Da vi møtte opp på resturanten og fant plassene våre, hørte vi et par taler, og fikk delt ut deltagerdiplomer. Så kom middagen… De som hadde bestilt pizza fikk pizzaen sin, de som hadde bestilt lasagne fikk lasagnen sin, og så kom ”biffen”. Kelneren kom med et fat med noe merkelig på, og vi lurte på hva det var for noe (det var i alle fall ikke biff!) Så svarte kelneren, med sin urkomsike spansk-engelske stemme ”it’s raaabit”. Og alle ble helt sjokkert! Så og si ingen ville spise Helene Harefrøken! Hun som hadde ansvaret for resturanten var stresset, og prøvde seg med ting som ”it’s laaamb”, men vi bet ikke på, bokstavelig talt. Til slutt tok sulten overhånd for min og endel andres del, så vi spiste kaninen, riktig nok med litt tung samvittighet…

Neste dag måtte vi tidlig opp og inn i bussen som kjørte oss til flyplassen. Denne dagen var den eneste med overskyet vær, og det var greit, for da skulle vi jo reise hjem. Vi tok fly først til Frankfurt, så til København, og deretter hjem til Oslo. Vi tok farvel med Tron og de andre og takket for turen. Så møtte jeg far, og sammen med Maja dro vi hjem igjen, etter vel endt reise.

Jeg vil også si takk til disse personene som har hjulpet og støttet meg på veien:

BK Judo og Jon Brattlid, som først fortalte og fikk meg til å bli med på dette, og har vært treneren min i BK Judo.

Mor og far, som har støttet meg hele veien, og kjørt meg til trening.

Fredrik Brenna-Lund, som var med å ta meg ut til EYOD, og har vært trener.

Tron Gubberud som har vært en utrolig flink trener hjemme og har vært med oss til utlandet på treningssamlinger og til Murcia. Han var også med å ta meg ut til EYOD og har støttet oss hele veien.

Sist men ikke minst Sven Ove Johansen som på eget initiativ har vært trener for Maja og meg den siste tiden før OL’et og som var med til Spania og filmet oss. Denne opplevelsen er noe jeg vil huske resten av livet!

Skrevet av Per Anders Solberg Engelstad, BK Judo.