Riksrandori i Göteborg

De tre judojenten fra Norge dro til Göteborg for å gjøre seg enda bedre i judo, Birgitte, Katta og lille Marie.

Vi pakket sleden på fredag, og satte av gårde. Men det tok ikke lang tid før Katta og Ursin var sulten. Og vi var jo tross alt på tur, så stoppe og spise var en selvfølge. Så når det store skilte Macdonals dukket opp, var det bare å vrenge over. Vi spiste oss gode og mette. Så bar det i vei. Etter noen mil kom det fra baksetet, lille Marie var sulten nå. Ja, så når det stod et Burgerking skilt i veien, måtte vi selvfølgelig vrenge inn der også. Marie gomlet og koste seg i baksetet, mens vi rullet videre mot det store Judo landet Sverige.

Marie og Katta hadde vært der før, så det skulle gå greitt å finne fram… Haha! Da vi kom inn i Göteborg, stoppet det. Vi kjørte mot havner, for det var det Marie husket… Men…? Vi havnet nesten i en container på ett skip til Afrika, før vi endelig fant skilt som det sto ”Kill”, og vi turte å spørre en fremmed mann om veibeskrivelse. Så fant vi endelig vandrehjemmet!
Ca kl 11 00 var vi på plass, etter å ha betalt en halv million i parkering. Lille Marie kom med klar melding om at hun var et A menneske, så det var rett i seng.

Treningen startet kl 11 oo lørdag. Så da hadde vi god tid til å gå ut og sanke mat, til Maries store lettelse! Kl 8 00 sto vi og skrapet og siklet på butikkdøra, og kunne ikke vente til de skulle åpne. Det ble handlet korn, jogurt og energirik mat. Her skulle lagrene fylles opp, så vi hadde masse energi til å denge løs på Svenskene.

Første trening var i gang, herlig! Birgitte var hevnlysten etter en total ydmykelse etter siste tur til Sverige for ca 8 måneder siden. Katta og Marie lader opp til viktige stevner, så det skulle være fullgass når det sto på, og litt lengre pauser. Det ble en super start på Birgitte, fikk banka masse og var stor fornøyd! Katta var Katta, og gjorde som hu skulle, men gledet seg til andre økta for da ble det alltid enda bedre! Lille Marie var litt urolig for formen, men…tvi tvi!
Så var det ut på mattokt igjen, og vi skulle handle og kose oss i sentrum….ja da. Det var 2 butikker og pastamat på en smådårlig restaurant, så vi kunne ikke komme oss fort nok hjem, sove sove… Men Marie var superfornøyd for hun hadde gjort et kupp, kjøpt de beste knebeskytterne i verden. De er så store at du kan bruke de i mål i en hockeykamp!

Andre treningsrunde, full gass med randori, nå var vi i gang! Masse slåssing! Ting fungerte utmerket, Birgitte var i slaget utrolig digg å merke at judoformen er der! Konkluderte med at det mangler 1 ½ minutt med kampkondis, så er vi der. Katta kjørte på med sine arbeidsoppgaver, jobba jevt og trutt. Marie tok en tur i møkkakjelleren. Hun var frustrert over at formen ikke var der hun forventet, ettersom hun har fulgt arbeidsoppgavene til punkt og prikke. Vi tok en pepptalk, ble enig om at på siste økt skulle hun trene på å gå randori når hun er i møkka kjelleren! For sånn er det mange ganger, og sånne dager kommer det flere av! Vi vasket oss, og dro på den første restauranten vi snublet over (den ved siden av vandrehjemmet), og spiste godt! Marie var plutselig ikke A-menneske lenger, og ville småprate hele natta. Fnis, fnis!! Så var det natta i Göteborg.

Søndag og siste økt
Gamle mor Birgitte måtte kaste håndkle, pga stiv og vond rygg. Greitt og kunne klare å kjøre hjem til Norge etter trening. Jeg kunne med stolthet stå på sidelinja å se Marie og Katta ”gølve” det som var av svenske damer! Marie var sitt gamle jeg igjen, og det fikk svenskene merke! Herlig å se, snakk om og reise kjærringa! Katta dengte løs, og den ene teknikken etter den andre satt. Da det ikke var mere dojer å banke, ja, så fikk gutta gjennomgå! Jeg var stolt som en hane over å være Norsk!

Så var det å pakke sleden, og sette kursen hjemover til Norge! Slitne og støle jenter. Humoren var på et lavt nivå, men latteren satt løst. Det er ikke bare, bare å ha latterkrampe og ha Riksrandori i kroppen. Vi kjørte hardt hjemover, Marie måtte grine seg til noen tissepauser.

Det er superkult å være på jentetur på mange måter. At man en gang iblant ikke er i skyggen av herrejudo, er fint. Det trenger vi damene noen ganger. Det styrker selvfølelsen til en kvinnelig idrettsutøver. Vi er ikke mange jenter i Judomiljøet i Norge. Så vi må pleie de flotte jentene vi har! Som jern!

Marie, Katta og Birgitte